Blir du med på spontantur? Kanskje du møter din frekke Marthe med whisky-stemmen!

Min siste spontanetur var da jeg kastet meg på toget inn til Oslo en fredag i 2004.

Jeg hadde i all hemmelighet fått meg et intervju med noen amerikanere. Herregud, jeg husker fortsatt den følelsen av å leve i nuet, det var glede, og det var nerver som jeg aldri hadde kjent på før.

For det å kaste seg ut av komfortsonen, og bare ta et valg der og da er virkelig en følelse jeg unner alle mennesker i hele verden. Ikke bare vokser du på det, men redselen gjør deg tøffere ved å fullføre, uansett om det går til helvete eller ikke.

Vi er dessverre for engstelige og forvirret over hva fremtiden har i vente for oss, at vi glemmer å nyte nåtiden. Det resulterer til at vi ikke lever i nåtiden eller i fremtiden, som vi har snakket om før.

Vi ender da opp med følelsen at vi aldri kommer til å dø, og da vi dør, ender vi opp med følelsen at vi aldri virkelig har levd.

Jeg elsker å leve, men for mange år siden tenkte jeg ikke helt sånn, så uansett om det er og kaste seg på et tog til ”store” Oslo, eller en spontantur med venner eller kjærester, gjør det!

Tilbake til 2004.

Oslo var fantastisk, og intervjuet var super skummelt, men samtidig veldig interessant. Jeg møtte Marthe, hun hadde også vært på intervju. Hun var frekk, røykte og var utrolig kul husker jeg, hun hadde en slik whisky-stemme, det i seg selv er jo sexy. Jeg ville bli litt som Marthe jeg. Vi fikk en god tone der og da, byttet telefonnummer gjorde vi også, men holdt ikke kontakten videre.

På toget hjem igjen satt jeg å stirret ut av vinduet, og ble enig med meg selv at dette var det viktigste valget jeg noen gang hadde tatt. Alt føltes så riktig og jeg følte meg utrolig glad, og lettet på en eller annen måte.

Det gikk noen uke, så kom mailen fra amerikanerene.

Dear Espen……….

Jeg fikk drømmejobben og drømme opplevelsen. Endelig skulle jeg reise til USA. Jeg skulle fly over dammen hvor drømmen sto med åpne armer for å ta meg i mot.

Juni 2004 reiste jeg på den lengste turen jeg noen gang hadde gjort, og 27 timer, og noen bilturer senere var jeg fremme hvor jeg skulle bo, med kofferten i hånden og smilet rundt munnen ble vi møtt av alle de andre som bodde på campusen.

Det var storfest, hvor «kongen» og «dronningen» skulle introdusere oss. Langt inne i folkemengden hørte jeg en kjent stemme, det var whisky-stemmen til frekke Marthe, hun hadde forsatt røyken i munnen, men var nå blitt «dronningen» på festen, og alle viste hvem Marthe var for å si det sånn.

Jeg smilte godt for meg selv, og tenkte HELL YES!

Det var nå reisen min skulle begynne, reisen med å finne meg selv i et nytt land, hvor drømmene og mulighetene bare sto i kø.

Skjønner dere litt hva jeg mener? Ikke tenk for mye, får dere en mulighet, ta den, gjør det, – og kjenn på følelsen av å ”take a leap of faith” Du vet aldri hvem du møter på veien.

Btw: Marthe og jeg er venner den dag i dag, men hun røyker ikke lenger, og er heller ikke så frekk som før. Blitt mor hun!

Jeg derimot er like frekk, har tatt dronning-kronen på hodet, og stikker nå på en ny og spennende «spontantur»

Husk å lev litt da, og ha en nydelig onsdag videre.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *