Tanken om å ta livet mitt.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse og det temaet er noe jeg brenner ekstremt mye. Jeg har selv kjempet min kamp og det å føle at man ikke passer inn noen plasser var en veldig stor del gjennom min oppvekst.

Jeg har lyst å dele litt av hva jeg skriver om i boken min -SELFIE, fra mobbeoffer til toppblogger i dag.

" Sett utenfra så tror jeg mange så på meg som en glad gutt. Jeg ble proff på å skjule mine egen følelser. Jeg kunne le og være en del det som skjedde, men innerst inne ville jeg helst bare bort fra livet. Jeg ville få bort smerten, en smerte som kan kjennes ut som hjertesorg som ikke vil gå bort.

Men jeg fikk i hvert fall én ny venn i denne perioden. Maten ble trøsten og bestevennen min. Hver gang noen sa noe nedsettende, trøstespiste jeg. Jeg ble tykkere og tykkere og veide på mitt tyngste 115 kilo, og klarte ikke se meg selv i speilet lenger. Jeg badet aldri uten t-skjorte og skulket gymtimene på skolen så ofte jeg kunne.

Forsvarsmekanismen min ble å prøve og få andre til å le på min bekostning, og det viste seg at akkurat det var jeg ganske flink til. Jeg ønsket meg egentlig ikke rollen som klassens klovn, men det fungerte bra som skjold. Men innvendig foraktet jeg meg selv, og tankene om å ta livet mitt kom ofte når jeg var alene. "

Kjære alle dere der ute som kjenner på ensomhet følelsen, det å gå på en skole og ikke føle man passer inn i samfunnet, eller å ikke ha venner. Jeg kan love dere alle sammen at det blir så mye bedre. Ofte skriver jeg eller snakker om det å falle for feil type menneske, faile i jobb sammenheng og kjenner på smerte som er så vond at man selv ofte gjør det værre enn hva det er.

I en ung alder vil du nok se på dette som verdens mest ensome periode i livet, ja, nesten som om du er helt alene i en stor og rar verden, alt du drømmer om er bare å bli voksen innen 24 timer. Du er ikke alene å kjenne på disse følelsene, det er mange som deg, men unge mennesker har ofte veldig vanskelig for å snakke om ting fordi de er redde for hva andre skal mene. Og vi vil for all del ikke snakk om det med mamma og pappa, det er flaut ( tror vi, men det er det ikke, det er kjempe viktig å dele ting med mor og far. Det er mye ikke dere vet om dems historie, og selvsagt mye man ikke vil vite også, ha ha)

Går alle de “kule" på skolen mot høyre, da løper du så fort du kan til venstre. Du kommer til å løpe litt rundt som en annen idiot i en stund, men etter mange u-svinger, nedover  og oppoverbakker blir du å finne din plass. Den plassen kommer du til å elske, men ting tar tid, og er det en ting vi har her i livet så er det god tid. Ta tiden din, lev, lek, grått, slå opp med kjæresten, få kjærlighetssorg og det viktigste tipset jeg kan gi dere. SNAKK MED NOEN ♥

Vær den du er, homofil, stright, transseksuell, bifil, nerd, rart, skrulle, eller om folk mener du er urelevant i samfunnet, så la folk mene det de mener, de har uansett feil og trenger intervention hos seg selv.

Satan vi er noen fine, rare mennesker i en litt fucked up verden, men vi er her og vi blir.

Stor kjærlighetes klem på en dag som er ekstremt viktig å snakke om, så kjære foreldrer. Har dere snakket med ungene deres i dag? Og da mener jeg virkelig snakket med de? Om ikke, gå å gjør det nå.

All love ♥

The author didnt add any Information to his profile yet

13 Comments

Michelle

Reply

Hei, Espen!
Utrolig tema du tar opp og det er kjempebra det du skriver:)
Uansett hva folk sier om deg så synes jeg du er helt rå og artige temaer du tar opp iblant!

Klem fra
Michelle

Espen Hilton

Reply

Så hyggelig å høre Michelle. Hva folk mener om meg er ikke så relevant i mitt liv.
Big <3 Hyggelig at du popper innom blogggerten

Mariela

Reply

Hei Espen.
Dette du skriver er så sant, det er et sårt tema å prate om. Men du ordlegger deg så riktig, det treffer.

Altså dette med psykisk helse er et stort tema i dagens samfunn og det er også viktig å kunne prate åpent om det. Må også bare legge til at,det er kanskje ikke lett å prate med sine nærmeste, men ta heller kontakt med noen du stoler på.
Fra en som ikke har sine nærmeste å prate med!

Stor klem fra en fan ❤

Espen Hilton

Reply

helt riktig- <3

Liv

Reply

jeg er kjempe glad og stolt som mammaen din… du leverer alltid og har klart målene som du setter deg gang på gang..
Og jeg får så mye positive tilbakemeldinger på det du skriver og gjør og som faktisk har hjulpet flere mennesker..
ja fortsett og vær akkurat slik du er,Espen…. du har hjulpet og støttet mange, ja til og med meg ,din kjære mamma,da det stormet som verst med forskjellige ting… klem mamma

Rakel

Reply

Takk for at du deler noe så livsviktig-bokstavelig talt! ♡
Fint barndoms bilde foresten- akkurat slik jeg husker deg. Gutten med de snille men alvorlige øynene…
Motgang har gitt deg styrke!
Lykke til videre.

Lone-Christin

Reply

Så ufattelig sårt, fint og fantastisk skrevet, Espen. Du er så flink å formulere deg riktig, det setter liksom spor, og det treffer. Du er rå, digger deg! Jeg er selv VELDIG engasjert i psykisk helse og har fortalt litt på min blogg av hva jeg har gått/går gjennom, og det kommer mer. Jeg må finne min tid, og når jeg føler meg klar for det. Temaet psykisk helse er så utrolig viktig. Og spesielt viktig for de som ikke forstår det som de nærmeste går gjennom.. da er det viktig å snakke åpent om det og lære de litt så de også får opp øynene, og kan hjelpe å støtte deres nærmeste som går gjennom noe dritt <3 Klem!

Undis Josefine

Reply

<3 Sårt men du verden så viktig et tema <3

Ingrid

Reply

Herregud dette traff meg rett i hjertet, har selv fått oppleve at ungdomstiden er utrolig tøff og da er det godt å se at det finnes sånne som deg som har kommet så godt ut av det og som tilslutt «vant» over mobberne❤️ Digger deg Espen! Det er ikke ofte jeg gråter når jeg leser blogg
Hilsen ny fan

Thomas

Reply

Hei Espen.
Jeg har aldri lest bloggen din (er første gang jeg leser et blogginnlegg ) men etter å ha blitt «tvunget» (haha) av min samboer til å se bloggerne så har jeg fått skikkelig sansen for deg. Digger det du gjør!

Må nesten gi et tips til andre som leser om dette temaet. Ikke les på bussen. Da blir du sånn som meg. Han rare som prøver å holde tilbake tårene bakerst i bussen.. utrolig rørende det du skriver og jeg kjenner meg selv igjen. Gleder meg til å lese videre på bloggen din☺️Du har fått deg en by leser 🙂

På forhånd beklager eventuelle skrivefeil( dysleksi)

Espen Hilton

Reply

Hei Thomas, velkommen til bloggerten her 😀 hyggelig at du stakk innom. Og takk for kjempe hyggelig feedback. Ha ha. Ja, da vil du nok se bloggerene alene neste uke, om det innlegget traff deg.

Og en annen ting Thomas. Aldri unnskyld deg for at du har dysleksi, det er en gave du har fått, ikke en ulempe.

Lene L

Reply

Viktig tema og fint skrevet. Jeg tror ikke bare unge mennesker føler dette, men også oss voksne..

Espen Hilton

Reply

et er jeg veldig enig med deg i 😀

Leave a Reply

INSTAGRAM @espenhilton