hvorfor velger sønnen din å bli homo?

Wow, tenk at den 28. juni 1969 var starten på det som i dag 50 år etter har reddet tusenvis av menneskeliv, men forsatt i 2019 er det en kamp som vi merkelig nok enda må kjempe over hele verden.

Jeg husker selv da jeg satt på gutterommet som 15 åring i Vennesla og spise opp følelsene mine, det eneste jeg ønsket var dele tankene mine med noen, noen som kunne si at jeg var bra nok, men hos meg vant meningene fra andre – og til slutt orket jeg ikke mer, og jeg forsvant i et mørkt og dystert rom fylt med selvhat og selvskading, hvor jeg ente opp å prøve å ta mitt egent liv nettopp fordi meningene fra voksne forbilder smeltet dypt inn i tankene mine – og ble til en realitet.

I Norge er vi så heldig at vi har ytringsfrihet, det er fantastisk, men man skal være veldig forsiktig med ordene og meningene våres i det offentlige rom, og spesielt når man ikke vet hva man snakker om, eller hvem ordene kan treffe – for vi lever faktisk i en verden som ikke stoler på følelser, igjen og igjen påminnes vi om at følelser ikke er like viktig som fornuft.

At følelser er barnslige, uansvarlige og farlige. Vi lærer ignorere dem, kontrollere og benekte dem. Vi forstår så vidt hva de er, hvor de kommer fra, eller hvordan de forstår oss bedre enn vi forstår selv. Men en ting vi alle har til felles er at følelser er universale.

Jeg vet at følelser teller. Av og til er de små som da man tenker tilbake på favoritt middagen mamma laget i går, og noen ganger er de så enorme som når man møter unge mennesker som sliter med å finne aksept hos seg selv fordi man har blitt lært opp at den du er født som, ikke er den du skal få være. Eller når voksne såkalte forbilder lærer bort at du som ungdom er en skam mot gudsord og tro. For ja, dette er en realitet over hele verden. 

Dette spørsmål fikk jeg sist uke av en voksen mann:

Hvorfor valgte du å bli homo Espen? Hvorfor valgte du å bli stright Martin? 🌈🤷🏿‍♀️

Skriv en kommentar