«hvordan våger dere å vise dere fram på gata på den måten? Barn kan se dere!”

Hei dere – planen var at jeg skulle dele en super digg treningsøkt med dere nå på morgenen, men så kom jeg over en aldri så viktig beskjed fra to helt ukjente gutter, og jeg føler historien dems trengs å nå ut til mange mennesker. Jeg blir så lei meg når jeg leser slike opplevelser, hvor trist er det ikke at to unge mennesker som er forelsket ikke skal få lov til å være forelsket på grunn av andres usikkerhet?! Blir så forbanna.

Vi holdt hender, vi skulle til Farris Bad. Jeg er en mann, det er kjæresten min også. Vi er homofile. Vi skulle feire at vi endelig var i samme by igjen etter måneder med jobb og reise fra hverandre. Vi bor i Oslo, skulle ta bussen til sentrum, og toget derfra til Larvik. Vi er på Alexander Kiellands plass og skal krysse veien for å komme oss på busstoppet sørgående retning mot sentrum. På bussholdeplassen sitter det en mann, og to 17-18 år gamle jenter. Midtveis roper mannen til oss: ”Skam dere!”. Mannen ler, og slår ut med armene.
Jeg trodde det var en kommentar til at vi krysset veien utenom gangfeltet, og brøt trafikkreglene. Vi trakk på skuldrene og smilte tilbake. Mannen fortsatte å si at vi skulle skamme oss. Jeg spurte hva han mente med det.
” Dere er søppel. Hvordan våger dere å vise dere fram på gata på den måten? Barn kan se dere!”
Vi står hånd i hånd, på en bussholdeplass i Oslo, midt på lyse dagen, og står overfor et menneske som basunerer ut et hat jeg aldri før har opplevd maken til. Vi bestemte oss intuitivt for å stå i hatet, sammen, ikke vike. Sammen svare tilbake. Mannen spydde ut fornærmelser, alt fra ting som handler om sex, til at ”sånne som dere” er en skamplett i samfunnet. Vi stod i hatet og svarte høflig tilbake: ”Vi skammer oss ikke. Du har ingen rett til å si slike ting til oss.
Vi er ikke søppel. Vi har like mye rett til å være her som deg.” Jentene prøvde å gå oss i forsvar. De var tøffe, og de stod opp for oss. Mannen ba dem å klappe igjen, og kom med flere fornærmelser. Han henvender seg til oss igjen og sier: ”Sånne folk som dere burde bli skutt, og viss jeg hadde hatt en pistol så hadde jeg skutt og drept dere.”
Kjæresten min tok fram mobilen og begynte å filme situasjonen. Han snakket om at han skulle bli bestefar og mente at homofile er ødeleggende for barn. Det fikk meg til å tenke på mine besteforeldre. De som alltid støtter meg for den jeg er. Jeg føler meg så heldig som har slike fine besteforeldre, foreldre, familie, venner, kollegaer som står med meg, og ikke mot meg. Jeg ble bekymret for hans kommende barnebarn, for hatet som potensielt kan komme til å gå i arv. Det skremmer meg. Og midt oppi dette tankeraset, mellom besteforeldre, Farris Bad, skam og henrettelse, så glipper det ut av meg:

”Hvorfor har du så mye hat mot meg?”

Resten kan dere se i videoen. Han sier kjipe ting, bussen kommer, han går på. Vi blir igjen. Han smiler med hån i øynene. Bussen kjører videre.
Jentene prøvde å muntre oss opp, gav oss støtte og fine ord. I skrivende stund smiler jeg, fordi jeg setter pris på deres medmenneskelighet og mot. Men da, klarte jeg ikke å ta det inn, jeg var så sint, frustrert, og i sjokk. Neste buss kom, vi gikk på. Tårene kom da vi passerte Telthusbakken. Trusselen var over, skjoldet gikk ned, og all frustrasjon rant ut av meg. Jeg gråt og gråt, skammet meg, følte på både seier og tap. Jeg følte vi hadde vunnet. Vi hadde stått der, sagt mannen i mot og vernet om vår integritet. Men, vi stod også igjen med masse drit. En stappfull buss er ikke et sted for lettelse, å gråte innenfor andres intimsoner føles nedverdigende og vanskelig å håndtere.
Kjæresten min trøsta meg. Vi trøsta hverandre. Gråte, trøste, tørke ansiktet.
Vi gikk av på Jernbanetorget og gikk mot Oslo S. Jeg klarte ikke slutte å gråte, jeg måtte sette meg ned, hvile litt. Vi gikk bort til fontenen, den bak Østbanehallen. Jeg hang over kanten, tårene trillet ned i det tørre bassenget. Pustet, og etter hvert løsnet knuten i magen. Jeg reiser meg og ser opp på statuen som står midt i fontenen. Det er en høy søyle. På søylen står det en mann og en kvinne i bronse. De står så tett at det ser ut som at de holder hender. Jeg fikk frysninger på ryggen. Begynte å le. Jeg har gått forbi denne fontenen mange ganger, men akkurat der og da, ble den så synlig at det var som om den ropte til oss.
Vi holdt ikke hender, vi droppa Farris Bad.

Politiet er min venn:

Vi gikk bort til en politimann på Oslo S. Vi fortalte han hva som hadde skjedd, han tok oss til side og oppfordret til å anmelde hendelsen med det samme. Politimannen beklaget seg for det vi hadde opplevd, han sa at vi var modige som hadde stått i noe slikt og at dette var en politisak. Med lettere steg, gikk vi til Grønland i Oslo og anmeldte saken. Vi ble tatt på alvor, med forståelse og verdighet. Vi ble bedt inn til avhør med det samme. Etter å ha lekset opp hendelsen i kronologisk rekkefølge, forklarte politibetjenten meg at vi hadde opplevd grov hatkriminalitet, og at grove ytringer som går på person, identitet, og hvem man er som menneske, er straffbart i Norge. Vi ble spurt om å identifisere mannen. Vi var i sjokk, og klarte ikke å huske hvordan mannen så ut, men vi hadde film.
Det er ikke ord mot ord. Vi har bevis på at hendelsen fant sted, hvordan ”mannen” så ut, og noe av ordvekslingen. Politiet fortalte oss at det vi hadde opplevd ikke er greit, det skal ikke skje og at vi gjorde rett i å anmelde. Det føles godt når autoriteter bekrefter ens rett.

I ettertid:

Jeg har tenkt på hvor skummelt hat er. At to menn som holder hender kan framprovosere slike ytringer hos noen, skremmer meg. Jeg har tenkt på hvor heldig jeg er som bor i Norge, jeg har rettigheter for å være den personen jeg ønsker å være. Det er trygt for meg å si i fra til politiet, og at jeg får hjelp. Jeg har tenkt på at jeg synes det noen ganger er vanskelig å holde hender offentlig, særlig viss jeg er sliten. Noen ganger blir synligheten for stor. Det er ganske dumt, fordi det er når jeg er sliten og føler meg sårbar at jeg trenger en hånd å holde i aller mest.
Jeg har tenkt på at jeg ikke hadde opplevd dette viss jeg gikk alene. Jeg tenker ikke på at jeg er homofil når jeg spiser, står i kø, sitter på do, når jeg svømmer, når jeg sover, når jeg jobber, når jeg henger med venner og familie. Jeg er privilegert, hvit mann i vesten, og det er mye urett jeg aldri kommer til å kjenne på kroppen. Alene sklir jeg inn i mengden. Det er først når jeg uttrykker min romantiske kjærlighet for et annet menneske, at ordet homofil dukker opp og at jeg må forsvare den jeg er.
Homofobi har aldri føltes så ekte for meg som etter hendelsen. Men hva med de andre kampene jeg aldri kommer til å føle på kroppen? Selv om man ikke opplever alle kampene for menneskerettigheter personlig, betyr ikke det at de er mindre reelle og aktuelle i samfunnet. Alle mennesker har en livserfaring som er unik. Jeg tror på at samfunnet blir friere, klokere og mer solidarisk viss vi lar alle disse livserfaringen få en stemme og like stor plass.
Kjæresten min og jeg gleder oss til å feire Pride i Oslo i år. Som fargene i regnbueflagget skal vi gå side om side med andre mennesker, og ingen skal måtte tilpasse seg, eller endre på sine farger. Vi skal feire mangfoldet. Vi skal holde hender.

Denne kronikken er skrevet av : Erlend Auestad Danielsen, med god hjelp av Inés M-Belli

Video av Tor-Sven Berge

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

4 kommentarer

  1. Helt sjokkert over at folk faktisk kan si noe sånt. Så mye hat fordi noen viser kjærlighet til hverandre. Helt sykt. Man skal ikke skamme seg for at man viser kjærlighet. Hold hender, kyss og vis kjærligheten til hele verden. Kjærlighet er kjærlighet. Var en setning som ble sagt i forbindelse med 22 juli som jeg syns var så fin som jeg syns passer inn her; Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen! Heia kjærligheten<3

  2. Herregud, vi er i 2018!!!
    Hva er det å mislike med kjærlighet?? Samma om man elsker en han, hun, hen, jente/jente, gutt/gutt eller jente/gutt 💖 det viktigste er jo å være lykkelig mener jeg 🏳️‍🌈

  3. Gunn Elin

    Stakkars, tenk at barna kan få se EKTE kjærlighet. To mennesker som er glad i hverandre.

  4. denne mannen må jo identifiseres!! så håper jeg politiet tar ut tiltale. Bra du deler, oppfordrer alle bloggere å gjøre det samme. For en kort idiot, jeg hadde tent på alle plugger om jeg var der.