Hvorfor er jeg så jævla ensom?

Hva om du kunne lese tankene på det mennesket som sto rett ved siden av deg på bussen, da tror jeg vi hadde funnet ut veldig mye om hvordan vi mennesker virkelig har det uansett hvordan man ser ut på utsiden.


I boken min SELFIE får dere vite en stor del av min historie. Siden jeg ikke skrev en selvbiografi, er det en del ting som ikke er med i denne boken, en del hemmeligheter som jeg ikke snakker høyt om. I dag vil jeg dele den ene med dere.

Denne helgen har vært en av de tøffeste helgene jeg har hatt på veldig lenge. Jeg sliten ikke med angst eller depresjon av noen sort, men noen ganger er jeg rett og slett veldig ensom- Mulig dette er rart med tanke på at jeg har verdens beste venner som jeg kan ringe, på sosiale medier får dere ofte et inntrykk av en treningsnarkoman som har masse energi og tuller og tøyser, men husk at alle mennesker har en seriøs og sårbar side også.

Jeg har aldri likt å snakke om denne ensomheten offentlig fordi det er for personlig. Ofte tror man at det å snakke om sårbare ting vil gjøre deg mindreverdig ovenfor andre. Eller ute etter oppmerksomhet bare fordi jeg sitter med en blogg, filmer til et Tv-program og har satt meg selv i rampelyset. Jeg tror faktisk vi er veldig mange der ute som er ensome uavhengig av hva slags jobb og livstil man har.

Første gangen ensomheten slo meg;

Mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var syv eller åtte år, så vi reiste til pappa annehver helg på gården hans. Da min søster og bror var ute i åkeren å plantet poteter satt jeg inne på rommet alene, valget hadde jeg tatt selv. Jeg ville heller være inne på rommet alene enn ute å jobbe å jobbe i åkeren. Jeg var alene på rommet med en følelse av tomhet og et ønske om å ikke være der, jeg ville heller være en annen plass, hvor? Det vet jeg ikke. Da jeg spilte fotball på skolen ville jeg heller sitte på benken enn å delta, følelsen der og da var at jeg ikke passet inn.

Jeg er jo vant til å leve alene, og alle mål og drømmer har jeg skapt på egen hånd. Det å stole på mennesker har vært vanskelig til tider, og jeg har nok etter mange år i denne kyniske bransjen funnet ut at jeg bare kan stoler på meg selv om jeg skal være 100% ærlig.

Jeg spør meg selv veldig ofte: Hva er det jeg føler og hvorfor føler jeg det? Jeg klarer ikke finne svaret fordi jeg vet ikke helt hva jeg leter etter, eller hvorfor jeg sitter med en ensom følelse.

Jeg kan ringe en kompis, men jeg velger heller å se i veggen eller ut vinduet. Så stopper jeg opp, og sier: Skjerpe deg, Espen!  I helgen ble jeg invitert med ut på en middag også, men takket nei fordi jeg var så veldig “opptatt" med å se i veggen. Jeg ville heller være alene enn å dra ut å spise med noen som ville ha meg med ut, whats that all about?

Så legger jeg meg i sengen og sovner. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg er 100% frisk og har en veldig happy sjel, men kjenner en følelse av tomhet til tider. Noen ganger kan jeg bare begynne å gråte og jeg vet ikke helt hvorfor.

Kanskje jeg bare er en ensom rytter som skal være alene resten av livet? Kanskje jeg bare er veldig rar? Jeg er ikke deprimert og jeg har heller ikke angst bare sånn at det er sagt, men jeg er Espen og til tider er jeg jævla ensom. Dessverre så spiser denne ensomheten meg opp til tider!

Det siste halv året har nok vært en større påkjenning på meg enn folk rundt meg har skjønt, og siden jobben min er i sosiale medier så kan jeg ikke sitte der å være negativ, det hjelper da ingen- mulig det er derfor jeg deler dette med dere i dag. Jeg vet rett og slett ikke.

I går satt jeg en time på badegulvet å snakket i kameraet til Bloggerne om nettopp hva som har vært det tøffeste de siste månedene. Jeg føler nesten at ved å delta i programmet Bloggerne har tv-kameraet blitt min nye bestevenn. Jeg deler alt jeg kjenner på i et lite rom, spiller det inn og gir det videre, og jeg har ingen kontroll over det lenger. Det føles veldig bra.


Jeg har lært meg å leve med ensomheten min, men om du sitter i samme situasjon håper jeg du deler følelsene dine med noen rundt deg. Si hva du føler, og om du ikke vet helt hvorfor du føler det du gjør, så si det til noen uansett. Ikke la ting bygge seg opp på innsiden, det må ut på en eller annen måte. Jeg får det ut på bloggen og i bloggerne nå, kanskje du har en dagbok, skriv det ned der og gi det til en venn som kan lese det når du ikke er tilstedet om det føles riktig.

Det å vise din såre side er mer styrke enn svakhet, keep that in mind.

 

The author didnt add any Information to his profile yet

11 Comments

Trude Nistad Lien

Reply

Takk for at du er så ærlig og rett og slett for at du er du! Ensomhet har så mange fasetter og det at selv de mest sosiale og muntre av oss innimellom kjenner på denne følelsen, er ikke uvanlig. Vi er så opptatt av å ha en fasade, alt skal være perfekt og glansfullt, men virkeligheten kan være brutalt annerledes av og til. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i det du beskriver her. Selv i et tilsynelatende perfekt ekteskap kan man kjenne på en til tider uutholdelig ensomhet. Stå på, fine du!

Linda

Reply

Espen! Takk for at du er du❤❤
Klem

Michelle

Reply

Takk for et flott innlegg Espen! Kjenner meg dessverre igjen til tider og det var bare flott at du til opp dette

Anne Vinnes

Reply

Tusen takk for at du deler er så viktig tema. Jeg tror mange kjenner på en slik ensomhet, og det selv i et stappfullt rom av venner. Mange kreative mennesker trenger ensomheten for å hente seg inn. Jeg blir sliten av å være supersosial og velger å være for meg selv når ting blir mye. Diger klem til deg Espen<3

Therese

Reply

Kjenner meg igjen- sterkt innlegg❤️

Pernille

Reply

Du er modig du som setter ord på dette i din jobb ! Du er et godt forbilde å ha…si fra del tanker og følelser, man er da ikke så fantastisk forskjellige alle vi menneskene.
Hadde gjerne sett at du skriver enda mer om slikt…Du har en stemme som er viktig å lytte til på mange måter…Takk (kjenner meg igjen )

Bente

Reply

Espen <3 Takk for et fint innlegg. Kjenner meg igjen i mykje av dette. Klarer fint å vere åleine, og vil sei eg er ganske sjølvstendig, men av og til slår ensomheten som eit knyttneveslag i magen. Eg er en sosial person, men av og til orkar eg ikkje dette, og må eg ha tid for meg sjølv, men sjølv om eg har valgt det sjølv, så kan det vere tungt. Noken ting er ikkje meininga at vi skal forstå, trur eg… Eg slit med at eg alltid ønsker eg var en anna plass enn der eg er akkurat no, uansett kor eg er!? Eg trur grunnen er, at eg ikkje har funne mannen i mitt liv enda… Min beste venn, kjæreste og ein plass der mitt hjerte kan finne sin heim…
Takk for at du deler <3

Ann

Reply

“Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler”

Jeg har ingen venner, men jeg har en samboer, samt barn som har flyttet hjemmefra. Jeg syns det er flaut å være venneløs. (Heldigvis syns det ikke utenpå)

Jeg har hatt venner, men har kuttet de ut fordi jeg følte at de utnyttet meg, og at de dro energien ut av meg.

Før jeg fikk samboer, levde jeg alene (med barn) i over 20 år. Jeg trivdes/trives godt i eget selskap, men følte meg noen ganger ensom.

Etter at jeg fikk meg samboer, har jeg i grunn ikke følt meg ensom, men jeg har en sjelden gang savnet ei god venninne.

Hege

Reply

Du er ikke plaget med angst eller depresjon. Du har flere venner. Du blir bedt med ut på ting. Du vet nok ikke hva ordentlig ensomhet er, før du har følt på angst, depresjon, ikke ha venner, ingen som ber deg med ut. Først da kan du klage på ensomhet – ikke før!

Espen Hilton

Reply

HEi.

Nummer en: Du kan ikke vite hva som skjer inne i hodet på mennesker du ikke kjenner uansett hva de har opplevd før eller ikke.
Nummer to: Jeg har ikke angst og er ikke deprimert, men hva vet du om jeg har vært det før? Les boken min som det det står i innlegget om du lurer på noe om hva jeg har opplevd før i livet.

Nummer tre: Jeg klager ikke, jeg forteller.

PUNKT 4: INGEN HAR MONOPOL PÅ EN FØLELSE!

Frida

Reply

Tusentakk for at du tørr og dele slike følelser. Er greit å vite at det er flere som ikke alltid finner ord. Stå på 🙂

Leave a Reply

INSTAGRAM @espenhilton